Bonitet
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Produkter |
|
Skog • Tømmer • Sagbruk • Trelast • Treforedling • Papirmasse • Ved |
| Skog |
|
Barskog • Gran • Furu • Bjørk • Gammelskog • Urskog • Bonitet • Hogstklasse |
| Skogsdrift |
|
Hogst • Foryngelse • Bærekraftig skogbruk • Tømmerfløting • Skogsmaskin • Motorsag |
| Skogbruk i Norge |
|
Norges skoger • Norges Skogeierforbund • Norskog • Det norske Skogselskap |
Bonitet brukes i skogbruket som et uttrykk for markas evne til å produsere trevirke. I norsk skogbruk brukes H40-systemet for å angi skogens bonitet.[1]
H40-systemet angir trærnes overhøyde på voksestedet ved 40-års brysthøydealder (alder etter at treet har nådd 1,3 meter). Det forutsetter optimalt stell. Fordi trærne frem til brysthøyde er svært lett påvirkelige.
Bonitet 17 indikerer at overhøyden i bestandet vil være 17 meter ved 40 års brysthøydealder. Således vil høy bonitetsverdi angi stor produksjonsevne. Forbokstav G (for eksempel G17) brukes om gran og F om furu.
Tilvekst
[rediger | rediger kilde]Men bonitetsklassen sier også mye om hvor mye tilvekst en får i skogen, når det er optimale forhold.
| Treslag | Bonitet | Tilvekst |
|---|---|---|
| Gran | G23 | 1,2 |
| Furu | F23 | (uaktuelt) |
| Lavlandsbjørk | B23 | 0,85 |
| Gran | G20 | 0,95 |
| Furu | F20 | 0,90 |
| Lavlandsbjørk | B20 | 0,65 |
| Gran | G17 | 0,75 |
| Furu | F17 | 0,70 |
| Lavlandsbjørk | B17 | 0,50 |
| Gran | G14 | 0,55 |
| Furu | F14 | 0,50 |
| Bjørk | B14 | 0,35 |
| Gran | G11 | 0,35 |
| Furu | F11 | 0,35 |
| Bjørk | B11 | 0,25 |
| Gran | G8 | 0,20 |
| Furu | F8 | 0,20 |
| Bjørk | B8 | 0,15 |
| Gran | G6 | 0,12 |
| Furu | F6 | 0,12 |
Vegetasjonstyper
[rediger | rediger kilde]Når en ser på undervegetasjonen i skogen, får en også et bilde av boniteten. Dette er fordi mange planter har sine krav til hvilken næringstilgang det er i jordsmonnet.[3] Derfor kan en også bruke vegetasjonen i en skog, til å se hvilken bonitet skogen har. I den listen nedenfor starter en på høy bonitet med høystaudetype, og boniteten synker ved hver vegetasjonstype nedover.
- Høystaudetype - mjødurt, skogstorkenebb, firblad, enghumleblom, brennesle, tyrihjelm og turt.
- Lavurttype - markjordbær, skogfiol, blåveis, legevintergrønn, småmarimjelle, hengeaks og fingerstarr.
- Storbregnetype - skogburkne, skogstjerneblom, skogsnelle og myske.
- Småbregnetype - fugletelg, hengeving og geittelg, men kan ha innslag av blåbær, gjøkesyre og hvitveis.
- Blåbærtype - blåbær, skogstjerne, maiblom, hårfrytle og smyle.
- Bærlyngstype - tyttebær og blåbær dominerer, men en kan også finne innslag av myk–, stiv kråkefot, stormarimjelle, furuvintergrønn og innslag av røsslyng.
- Røsslyngtype - røsslyng, blokkebær og krekling
- Lavtype - her dominerer lavarter som reinlav (lys og mørk) og hvitkrull, men også saltlav, islandslav og skjoldlav.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Nedkvitne, Knut (1990). Skogbrukslære. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252913210.