Heresi

Galileo Galilei ble i 1633 dømt til husarrest for å støtte det heliosentriske verdensbilde som fra 1616 var ansett som kjettersk.

Henrettelse av den engelske erkebiskop Thomas Cranmer, fordømt som kjetter i 1554.

Heresi (fra gresk αἵρεσις, hairesis, «valg», «sekt») eller kjetteri er en betegnelse på religiøs tro eller meninger som avviker fra etablerte dogmer. Et annet ord på norsk er vranglære. Uttrykket kommer fra en kristen sammenheng, men det kan også brukes om avvikende meninger innenfor andre religioner eller politiske bevegelser. Hovedtemaet i denne artikkelen er heresi i kristen sammenheng.

En «heretiker», «kjetter» eller «vranglærer» er en som bekjenner seg til vranglære.

Definisjon

Ordet heresi kommer fra gresk αἵρεσις, hairesis (fra αἱρέομαι, haireomai, «å velge»). Det dreier seg da om at en gruppe eller enkeltperson som har valgt å tro på noe annet enn etablerte dogmer. Eller som den engelske leksikografen Samuel Johnson definerte det i sin engelske ordbok i 1755: «en privat mening som er annerledes enn den katolske og ortodokse kirke.»

Uttrykket ble kjent på 100-tallet, da Ireneus av Lyon skrev sin Adversus haireses («Mot heresi») og beskrev sin egen oppfatning som «ortodoks» (ortho-, «rett» + doxa, «tro/tenkning»). Ordet «kjetter» er avledet av katarene, også kjent som albigenserne, som fulgte en gnostisk lære, og i middelalderen ble sett som en trussel mot den katolske kirke og Frankrikes styresmakter. Begrepet bredte seg i vesteuropeiske språk fra gammelfransk heresie eller eresie og fikk etter hvert betydning av «sodomi»/»umoralsk», fra latin hæresis, «tankeretning», «filosofisk retning». Det latinske ordet er fra gresk αἵρεσις, hairesis, «å velge».

Det greske ordet ble benyttet av kristne forfattere i omtale av ulike sekter, tankeretninger og lignende i Det nye testamente, slik som sadukeere, fariseere og selv kristne, som opprinnelig var en ren jødisk sekt. Derav betydning som «uortodoks religiøs sekt eller lære» i det latinske ordet, slik det ble brukt av kristne skribenter på senlatin. I norske og engelske bibler er det vanligvis oversatt som «sekt», som på to steder i Apostlenes gjerninger: «Han skaper uro blant alle jøder rundt om i verden og er leder for nasareersekten» og: «...om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.»

Kjettere regner ikke sine egne meninger som kjetterske, men ser tvert imot på de etablerte dogmene slik. Den katolske kirke anser protestantismen som et kjettersk avvik, mens mange protestanter beskriver den katolske tro som vranglære. Hva som er et heresi, avhenger av øynene som ser.

«Heresi» skiller seg i kristen språkbruk fra «skisma» ved at førstnevnte dreier seg om avvik i troslære, mens sistnevnte handler om disiplinære spørsmål og spørsmålet om kirkens autoritet. Det skiller seg også fra «apostasi», som betyr frafall fra troen.

Kristendom

I dag er det mindre vanlig å avfeie andres tro som «heresi». Formelt vil likevel den katolske kirke regne protestanter som kjettere, med gravleggelse på separat kirkegård, jfr den protestantiske kirkegården i Roma. Men det er nå vanligere å vektlegge likheter, heller enn forskjellene, og omtale hverandre som «atskilte søsken» med mulighet for økumenisk samvær.

Tidlige kristne heresier

Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med Paulus' skrifter i Det nye testamente, der han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på heresi finnes også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325.

Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter, angrep ulike fraksjoner av kristne hyppig andre, men ingen markerte seg som sterkest. Etter 325 forelå både klarere definerte dogmer og keiserlig støtte. Det ble raskt klart at keiseren hadde interesse av å undertrykke avvik og fremme enighet. Kirkelige og verdslige myndigheter så begge sin fordel i ensretting. Den første kjetter man vet ble henrettet, var biskop Priscillian av Avila, etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, etter at pave Damasus 1. avviste å gi Priscillian audiens, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours.

Katolsk syn på kjetteri

Thomas Aquinas beskrev heresi som «en form for utroskap hos mennesker som etter å ha bekjent troen på Kristus korrumperer dogmene». I katolsk kirkerett heter det at heresi automatisk fører til ekskommunikasjon. Fra kirkens synspunkt betyr dette at den som ikke ønsker å være en del av den dogmatisk definerte kirke, heller ikke får lov til å være en del av den.

På grunn av kirkens verdslige makt ble de første sekter dannet i høymiddelalderen, særlig fra ca. 1150, disse var i strid med kirkens rett til makt og eiendom og krevde apostolisk fattigdom. Straff for kjetteri kan i disse tilfeller dermed sees på som politiske oppgjør. Også deler av kirkens egne reformbevegelser kom i klammeri med paven på grunn av strid om eiendomsrett. På 1200-tallet ble kjetterbegrepet utvidet i møte med katarer som så på denne verden som ond, og mente veien til frelse går gjennom total løsrivelse fra verden. Derfor det religiøst begrunnet da man på 1200-tallet utvidet kjetterbegrepet i møte med katarer og jøder. Noen steder i middelalderens Tyskland ble seksuelt samvær mellom en kristen og en jøde beskrevet som Überhure («overordentlig hor») og straffet med døden på bål, eller paret ble levende begravd. Den kristne av partene ble da dømt for å ha brutt med sin kristentro, dvs. dømt for kjetteri.

Inkvisisjonen (fra 1184) samarbeidet normalt med verdslige myndigheter. Straffenivået varierte mye med både tid og sted, med de verste utslag på 1200-tallet, da kjetteri ble regnet som majestetsfornærmelse. Inkvisisjonens straffer var likevel ikke spesielt mye strengere enn det de var i verdslig rettspraksis, siden formålet ikke var å straffe, men å få synderen til å omvende seg.

I senere tid har forskning vist at langt de fleste som ble tiltalt ble frikjent, og man hadde også visse rettigheter til å motta advokathjelp og annet som gjorde rettssikkerheten langt bedre enn i de fleste verdslige domstoler. Like fullt ser den katolske kirke i dag på henrettelsene som en gal reaksjon, og pave Johannes Paul II har offisielt beklaget dem. Den siste henrettelsen etter dom fra den spanske inkvisisjonen fant sted 28. juli 1826, da Cayetano Ripoll ble henrettet. Inkvisisjonen er nå avløst av troskongregasjonen.

Protestantisk syn på heresi

Det er store forskjeller mellom de forskjellige protestantiske kirker når det gjelder forholdet til dogmer, vranglære og kjetteri. Martin Luther selv var til tider svært dogmatisk anlagt, og andre reformatorer kunne være enda strengere. Hovedbetydningen av «kjetteri» er her «å fortelle usannheter om Gud». Forskjellene kan føre til strid, jfr bedehus og frikirker med egne skoler, mot statskirke og offentlig skole. I katolsk og ortodoks tro avviker særlig helgen- og relikvietro og nattverdssynet fra protestantisk praksis.

Jødedommen

Innen jødedommen regner de ortodokse jødene synspunkter som avviker fra tradisjonelle jødiske trosprinsipper som heretiske. Hos den jødiske historikere Josefus (1. århundre) brukes ordet heresi om tre jødiske sekter: sadukeere, fariseere og esseere. Den spesifikt jødiske termen for heresi er minim, som betyr «former»/«typer» (underforstått «former for tro»/«typer av tro»).

I Talmud er det enkelte referanser til minim, men det er få rettslige definisjoner av hvem som er kjettere, og hvordan de bør behandles. I rabbinsk lære finnes det flere lover og reguleringer av forholdet mellom rettroende jøder og heretikere.

Islam

Islams to hovedretninger, sunni og sjia, regner hverandre som heretikere. Mange regner også mindre grupper, som sufiene, harufiene og bektashiene, som kjetterske. Sufismen regnes som akseptabel av sunnier generelt, mens dervisjene selv kan fortelle om langvarig forfølgelse fra andre.

Ahmadiyya og Nation of Islam regnes av de fleste muslimer som ikke-muslimske, og de som konverterer til en av bevegelsene, regnes mer som apostater enn som kjettere. Muslimske domstoler pleier oftest å være overbærende med de som regnes som heretikere, men er strenge mot apostater, som da medlemmene av ahmadiyya-bevegelsen ble «ekskommunisert» av pakistanske myndigheter i 1974.

Marxisme

Innenfor politiske retninger har særlig marxismen hatt «kjetterprosesser» med rene utrenskninger av annerledestenkende, jfr Moskvaprosessene i Stalin-tiden, og det kinesiske kommunistpartiet tålte ingen avvik, jfr kulturrevolusjonen og den ekstreme Firerbanden. Et vanlig kjennetegn i marxistisk holdning til annerledestenkende er at de regnes som «frafalne», og gjerne omtales som «fascister» eller «klassefiender».

Litteratur

• Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag.  [Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier]
• Davidsen, Bjørn Are (2010). Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø. Luther Forlag.